Kunstverket fanger med sin eteriske kvalitet, der den diffuste silhuetten av horisonten smelter sømløst sammen med de glitrende vannene. De myke pastellfargene—lavendel, lys rosa og dempet blå—skaper en drømmende atmosfære som vekker følelser av ro og introspeksjon. Arkitekturen, kanskje en fjern kirke eller katedral, står stolt, men mystisk, innhyllet i et mykt lys som antyder den magiske stemningen i skumringen. Monet's flytende penselstrøk formidler en følelse av bevegelse, nesten som om betrakteren kan føle de myke bølgene på vannoverflaten når båten glir forbi, og tilfører liv og dynamikk til dette stille havlandskapet.

Når det gjelder komposisjonen, er maleriet utrolig balansert. Horisontlinjen spiller en avgjørende rolle, der bygningene forankrer scenen på den ene siden, mens vannets vidde dominerer den nedre halvdelen, og trekker blikket til observatøren nedover, og inviterer til kontemplasjon. Denne forbindelsen mellom natur og urbane strukturer reflekterer Monets beundring for begge. Den historiske konteksten av dette verket er avgjørende, da det oppstår i en periode hvor kunstnere begynte å utforske nye teknikker og temaer, og fjerne seg fra realismen for å omfavne impresjonismen. Monets verk er et vitnesbyrd om denne evolusjonen, og smelter sammen følelser og observasjon, ekkoende den flyktige naturen av lys og tid.