Scenen utfolder seg som en hvisket hemmelighet, en gårdsplass badet i det myke skjæret av akvarell. De ruvende stokkrosene, med kronbladene i en symfoni av burgunder, rosa og krem, rammer inn en sti som fører mot en buet inngang. Kunstnerens mesterlige bruk av lys og skygge skaper en følelse av dybde, og trekker blikket dypere inn i scenen. Man kan nesten føle varmen fra solen på huden, duften av blomster som bæres av en svak bris.

Komposisjonen er en delikat dans av vertikaler og horisontaler, balansert av de organiske formene i løvverket. Kunstnerens teknikk, tydelig i de subtile vaskene og de dyktige penselstrøkene, fanger den flyktige skjønnheten i en sommerdag. Vanningskannen som lener seg mot veggen antyder et liv levd i harmoni med naturen, et fredelig tilfluktssted fra verden. Det er et visuelt dikt, som fremkaller en følelse av ro og nostalgi, en påminnelse om en tid da livet gikk i et saktere tempo.