Når jeg betrakter dette portrettet, føler jeg en stille intimitet. Kunstneren, med et delikat preg, fanger barndommens mykhet - de myke kinnenes kurve, den subtile skyggeleggingen som definerer de ungdommelige trekkene. Subjektet ser direkte på oss, og skaper en umiddelbar forbindelse, et delt øyeblikk suspendert i tid. Jeg er tiltrukket av linjenes enkelhet, måten blyanten ser ut til å danse over papiret og bringe figuren til live.

Komposisjonen er grei, men likevel overbevisende; barnet fyller rommet, dets nærvær dominerer rammen. Kunstnerens mesterskap er tydelig i måten lys og skygge brukes på, og skaper dybde og volum uten bruk av sterke farger eller tykke linjer. Barnets lett åpnede lepper antyder et flyktig uttrykk, noe nesten usagt. Det er en følelse av uskyld, av ubeskyttet sårbarhet, som gir gjenlyd dypt, og inviterer betrakteren til å betrakte verden gjennom barnets øyne. Jeg ser for meg kunstneren, som nøye observerer, og fanger ikke bare en likhet, men en sjel.