Denne gripende etsningen skildrer et dypt tragisk øyeblikk — en fortvilet mann holder en livløs kvinne i armene, fremstilt i dystre sepia-toner. Figurene ser ut til å sveve i et karrig, steinrikt miljø, som forsterker dramaet og fortvilelsen i scenen. Kunstnerens presise etsningsteknikk fanger de rå følelsene i ansiktene deres: mannens åpne munn i et stumt skrik, hendene mot ansiktet som om han prøver å holde tilbake en uutholdelig sorg, mens kvinnen ligger livløs med hodet lent bakover og øynene lukket, som symboliserer sårbarhet og tap. Den sterke kontrasten mellom lys og mørke, sammen med de etsede linjene som skaper tekstur og dybde, trekker straks betrakterens blikk mot verkets emosjonelle kjerne. Dette stykket fremkaller en tidløs historie om lidelse og menneskelig sårbarhet, utført med en mesters hånd som balanserer fortvilelse og ømhet.