I dette livfulle stilleben eksploderer en vase med solsikker med liv, og står ut mot en stille blå bakgrunn som minner om åpenheten i en klar himmel. Arrangementet viser en rekke typer solsikker; noen er fullt blomstrete, dristige og stolte med ansiktene vendt mot lyset, mens andre fortsatt er i knopp, og antyder tiden som går og livets syklus. Den teksturerte impastoteknikken som Van Gogh bruker med sine tykke penselstrøk tilfører dybde og bevegelse, noe som gjør hvert kronblad til å se levende ut—nesten som om de svaier i en mild bris. I tillegg skaper de jordnære nyanser av vasen en kontrast til de livlige gule og grønne blomstene, og gir en varm og innbydende atmosfære.

Den emosjonelle innvirkningen er dyp; dette verket fungerer som et bevis på Van Goghs intense lidenskap og fascinasjon for naturen. Hans solsikker er ikke bare blomster—de resonnerer med kameratskap, varme og vitalitet. Historisk sett er dette stykket en del av en serie malerier som ble malt i en bemerkelsesverdig periode i livet hans når han forsøkte å uttrykke skjønnheten i naturens enkelhet. Van Goghs valg om å fremheve solsikker reflekterer ikke bare personlig betydning, men også en symbolsk gest av vennskap og tilknytning. Disse majestetiske blomstene, som er fanget i versjonen fra München, fanger for alltid et øyeblikk av flyktig skjønnhet, og oppfordrer betrakterne til å finne glede i det flyktige, men majestetiske vevet av livet.