På dette uttrykksfulle lerretet åpner et landskap av Montmartre seg foran øynene våre, og presenterer ikke bare en idyllisk scen for bakken, men også et kjennetegn på Vincent van Goghs følelsesmessige tolkning av landet liv. Den fremtredende grønne bakken, livlig, men likevel dempet, fører blikket vårt mot en rekke trebygninger, kanskje den virkelige pulsen av livet for dem som bodde der; nysgjerrig, er det en ensom figur, en person i blått, som går besluttsomt nedover stien. Denne unike tilstedeværelsen tilfører et lag av narrativ, og vekker en følelse av undring og introspeksjon om hvem de er og hvor de kan gå.

Vans sjalusibørder gir en følelse av bevegelse og dybde; teksturene til gresset utstråler en innbydende vitalitet mot en mer dempet bakgrunn av himmel med skyer. Fargepaletten, dominert av jordiske grønnsaker og oker, gjenspeiler både roen og arbeidsånden til dette landskapet, i kontrast til den kaotiske energien i bymiljøer. Historisk betyr det å male denne scenen fra Montmartre at van Gogh i 1886; det representerer hans tilknytning til dette kunstneriske knutepunktet og det voksende bohem-livet rundt Paris, noe som antyder den transformerende reisen til en maler som søkte både ensomhet og inspirasjon midt i naturen. Med hvert blikk føler man en følelsesmessig tiltrekning - et refleksjon av håp, lengsel, eller kanskje den rolige aksepten av livets stille øyeblikk.