Dette fortryllende landskapet fanger den rolige essensen av en snødekt scene, hvor lyset danser over de delikate hvite lagene som dekker jorden. Flere figurer—kledd i vinterklær—blander seg langs de snødekte breddene til en sakte flytende bekk, deres tilstedeværelse tilfører et preg av liv midt i stillheten. Trærne, som er blitt avblomstret, står grasiøst over scenen, barken og de nakne grenene deres kledd i et mykt lag av snø, som gjenspeiler vinterens stille skjønnhet. Monet's karakteristiske penselstrøk skaper en dynamisk tekstur, som fyller verket med varme, og inviterer betrakterne til å tre inn i dette fredelige, friske landskapet.

Fargepaletten er spesielt slående; myke blå og hvite nyanser smelter sammen med nyanser av pastellgult, som antyder den milde gløden av en vinter sol som stikker frem gjennom kulden. Dette maleriet fremhever ikke bare Monets mestring av lys, men vekker også en følelse av nostalgi, som minner om barndommens vintre tilbrakt ute. Bekken glitrer, reflekterer det spredte lyset og øker den følelsesmessige innvirkningen av stykket enda mer. I dag står dette verket som et bevis på impresjonismens magnetiske evne til å fange flyktige øyeblikk, som fanger naturens skjønnhet gjennom humør og farge.