I dette gripende verket er Parlamentets bygninger innhyllet i en drømmende tåke, der det myke morgenlyset ser ut til å berøre strukturene varsomt. Silhuetten av det ikoniske tårnet reiser seg fremtredende mot bakgrunnen av en myk, skinnende himmel, en interaksjon av farger som fanger den stadig skiftende naturen av Londons atmosfære. Monet bruker en rik palett av blå og oker, og legger dem lagvis med brede, uttrykksfulle penselstrøk som formidler bevegelse og flyt. Når man ser dypere inn i maleriet, inviterer refleksjonen på vannet til en introspektiv stemning; det er som om Themsen oppbevarer de flyktige øyeblikkene av tid, og oppmuntrer seeren til å dykke ned i denne forbigående skjønnheten.

Det emosjonelle inntrykket av verket er dypt, og vekker en følelse av nostalgi og fred. De uklare detaljene, nesten spøkelsesaktige, oppmuntrer fantasien til å vandre, og fremkaller minner om stille spaserturer langs elven mens verden våkner. I historisk kontekst er dette maleriet en del av Monets utforskning av lys og dets effekter på landskapet, som markerer en betydelig utvikling innen impresjonismen, hvor han ikke bare forsøkte å skildre en scene, men også å uttrykke dens essens. Dette stykket står som bevis på Monets genialitet, som fanger et flyktig øyeblikk mens det samtidig engasjerer seerens sanser i en dans av farger og lys.