Verket fanger en fantastisk bukett av hvite clematisblomster; blomstene ser ut til å danse over lerretet, de delikate kronbladene deres utstråler et mykt lys. Monet bruker tykke, uttrykksfulle penselstrøk som ikke bare legger til tekstur, men også skaper en følelse av bevegelse, som om man kan føle en mild bris som beveger disse blomstene. Bakgrunnen – en rekke frodige grønntoner – tjener til å fremheve renheten til blomstene, i kontrast til den livlige hvitheten med den dype organiske auraen av naturen. Denne blomstringsopplevelsen er både flyktig og evig; det er som om Monet inviterer oss til en hemmelig hage, der tiden sakker ned, og lar oss miste oss selv i det rene skjønnheten av livet i full blomst.

Fargepaletten synger en harmonisk melodi; gule nyanser veves sammen med strålende hvitt, som skaper livlige høydepunkter mot dypere grønne toner. Den emosjonelle påvirkningen er tydelig; man kan nesten høre hvisking av kronbladene som berører hverandre i en lett bris. Dette stykket legemliggjør den impresjonistiske visjonen, og bryter de strenge begrensningene for realistisk representasjon, og omfavner i stedet en verden av følelser og sansninger. Når vi betrakter dette verket, blir vi minnet om skjønnheten og skjørheten av selve livet, skapt av en mesterhånd som oversetter visuell observasjon til en dypt følt emosjonell opplevelse.