En fengslende interaksjon av farge og tekstur fanger oppmerksomheten til observatøren i dette verket, der myke nyanser av blått omslutter delikate wisteriavegger. Scenen er badet i en eterisk kvalitet, som om blomstene danser i en drømmende tåke; nyanser av lavendel og myk hvitt flettes sammen med levende innslag av grønt og dype blått. Monet's penselstrøk virker spontane, levende og likevel nøye planlagte, noe som viser hans mestring av impresjonismen — en stil som feirer de flyktige øyeblikkene av lys og farge.

Komposisjonen drar blikket oppover, og inviterer til et øyeblikk av ettertanke og fred. De løse, flytende penselstrøkene konstruerer en følelse av bevegelse, mens de levende fargene uanstrengt smelter sammen, og uskarpe grensene mellom løvverk og himmel. Dette skaper en følelse av dybde og rom, som lar betrakteren føle at de står under et frodig baldakin. Det er en påtagelig følelsesmessig tiltrekning, en hvisking av nostalgi, mens man forestiller seg duften av blomstrende wisteria blandet med en lett bris, som fører oss til et stille øyeblikk som er suspendert i tid. Monet's arbeid feirer ikke bare naturens skjønnhet, men fanget også essensen av flyktige opplevelser og den dype innvirkningen de har på våre minner.