Maleren avslører en eterisk utsikt over Rouen, omsluttet i pastellfarget tåke. Monet fanger dyktig den flyktige skjønnheten til lyset ved daggry, og maler silhuetten med myke strøk av rosa og blått som smelter sammen, noe som gir byen en nesten spøkelsesaktig tilstedeværelse. I sentrum står de høye spirene stolte, men utydelige, som om de treffer gjennom den morgenfukten. Hvert penselstrøk virker levende, pulserende med energi; det inviterer nesten noen til å trenge inn i den friske luften av denne vakre morgenen.

Lek med lys og farge inngir ikke bare en scene, men også en følelse; det er en mild påminnelse om naturens flyktige skjønnhet. Monets karakteristiske stil – løse penselstrøk og livfulle, blandede nyanser – skaper en harmonisk fusjon som oversetter det følelsesmessige landskapet til en by som våkner. Den historiske konteksten til dette maleriet – Monets utforskning av lys og atmosfære, en avvik fra de mer definerte linjene i tradisjonelle teknikker – tilfører lag av forståelse. Man kan nesten høre det milde raslingen av blader og de fjerne lydene av liv som våkner, som vekker ikke bare byen, men også betrakterens ånd.