Eugène Delacroix

Ferdinand Victor Eugène Delacroix (1798-1863) står som en ruvende skikkelse i fransk romantikk, ansett som lederen av denne revolusjonerende kunstneriske bevegelsen. Hans dype innflytelse stammet fra hans dramatiske bruk av farger, ekspressive penselstrøk og en sterk interesse for å portrettere følelser, eksotisme og det sublime. Delacroix avviste den nyklassisistiske vektleggingen av presise konturer og idealiserte former som ble forfektet av hans rival Jean-Auguste-Dominique Ingres, og fant inspirasjon i de rike palettene til Rubens og venetianske renessansemalere. Hans verk, preget av dynamiske komposisjoner og ofte voldelige eller sensuelle temaer hentet fra historie, litteratur og samtidige hendelser, endret fundamentalt kursen for 1800-tallets kunst og la et avgjørende grunnlag for impresjonismen og postimpresjonismen.

Født 26. april 1798 i Charenton-Saint-Maurice, nær Paris, har Delacroix' farskap vært gjenstand for spekulasjoner, med noen teorier som antyder at den innflytelsesrike statsmannen Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord, snarere enn Charles Delacroix, var hans biologiske far. Uansett mottok han en klassisk utdannelse og dyrket tidlige lidenskaper for musikk og teater. Foreldreløs som sekstenåring, gikk han inn i Pierre-Narcisse Guérins atelier i 1815, hvor han møtte Théodore Géricault, hvis monumentale verk *Medusas flåte* påvirket ham dypt. Delacroix absorberte påvirkninger fra samtidige romantikere som Richard Parkes Bonington, Frédéric Chopin og George Sand, og fra litterære skikkelser som Lord Byron og Walter Scott, hvis verk ofte inspirerte hans motiver. Hans tidlige utvikling ble også formet av flittige studier av gamle mestere i Louvre.

Delacroix brøt gjennom på den parisiske kunstscenen med sin Salongdebut i 1822, *Dantes bark*, et verk som signaliserte hans avvik fra akademiske konvensjoner gjennom sin dramatiske intensitet og rike fargebruk. Hans rykte som en ledende romantisk maler ble befestet med *Massakren på Chios* (1824), en rystende skildring av en samtidig grusomhet i den greske uavhengighetskrigen, som til tross for kritikerstorm ble kjøpt av staten. Dette ble fulgt av *Hellas på Missolonghis ruiner* (1826), som ytterligere demonstrerte hans engasjement i aktuelle hendelser og romantiske idealer. En reise til England i 1825 eksponerte ham for verkene til Constable og Lawrence, noe som påvirket hans behandling av lys og farge. Kanskje hans mest kontroversielle tidlige mesterverk, *Sardanapals død* (1827-28), inspirert av Byrons skuespill, sjokkerte publikum med sin overdådige vold og sensualitet, og sementerte hans image som en maler av lidenskapelige ytterligheter. Hans mest ikoniske maleri, *Friheten fører folket* (1830), ble et varig symbol på revolusjonen, og fanget gløden fra julirevolusjonen med sin dynamiske komposisjon og allegoriske kraft.

Et avgjørende øyeblikk i Delacroix' karriere var hans reise i 1832 til Marokko og Spania som en del av en diplomatisk misjon. Denne seks måneder lange fordypningen i nordafrikansk kultur ga ham en uuttømmelig kilde til inspirasjon, og påvirket dypt hans palett, som ble rikere og mer lysende, og hans tematiske interesser. Han ble fengslet av folket, deres klesdrakt, det livlige lyset og det han oppfattet som en "primitiv" kultur som ekkoet den klassiske antikken. Denne erfaringen drev hans interesse for orientalismen, noe som resulterte i over hundre malerier og tegninger, inkludert mesterverk som *Kvinnene i Alger i sitt gemak* (1834) og *Jødisk bryllup i Marokko* (1837-1841). Disse verkene viste hans evne til å fange den eksotiske tiltrekningen og den sensoriske rikdommen i disse fjerne landene, ofte med fokus på hverdagsliv, seremonier og dramatiske scener som løvejakt.

Ved sin tilbakekomst til Frankrike mottok Delacroix en rekke prestisjetunge oppdrag for storskala offentlige dekorasjoner, som ble en betydelig del av hans senere karriere. Han utførte omfattende veggmalerisykluser for fremtredende parisiske bygninger, inkludert Salon du Roi og biblioteket i Palais Bourbon, biblioteket i Palais du Luxembourg, Galerie d'Apollon i Louvre, og kulminerte i Chapelle des Anges i kirken Saint-Sulpice (1857-1861), med dramatiske komposisjoner som *Jakobs kamp med engelen*. Disse oppdragene gjorde det mulig for ham å arbeide i stor skala, og etterligne mestere som Rubens og Veronese. Gjennom hele sin karriere opprettholdt Delacroix en produktiv produksjon, og utforsket litterære, historiske, mytologiske og religiøse temaer. Hans *Dagbok*, ført med jevne mellomrom gjennom hele livet, gir uvurderlige innblikk i hans kunstneriske filosofi, hans nitide studier av fargeteori, hans beundring for musikk og hans refleksjoner over kunst og liv. Han uttalte berømt: "Farge opptar meg alltid, men tegning opptar meg", og understreket sin balanserte tilnærming til tross for sitt rykte som kolorist.

Delacroix' senere år var preget av tilbakevendende sykdomsperioder, selv om han fortsatte å arbeide med karakteristisk intensitet, støttet av sin hengivne husholderske, Jeanne-Marie le Guillou. Han ble til slutt valgt inn i Académie des Beaux-Arts i 1857, etter flere forsøk. Eugène Delacroix døde i Paris 13. august 1863, og etterlot seg et enormt livsverk på over 9 000 verk. Hans arv er monumental; han feires ikke bare som den fremste maleren innen fransk romantikk, men også som en avgjørende forløper for moderne kunst. Hans ekspressive bruk av farger, dynamiske komposisjoner og emosjonelle dybde påvirket dypt impresjonistene, inkludert Manet, Monet og Renoir, som studerte og kopierte hans verk. Postimpresjonister som Van Gogh og Seurat bygget videre på hans fargeteorier, og hans lidenskap for det eksotiske inspirerte symbolistiske kunstnere. Charles Baudelaire, en ivrig beundrer, beskrev ham treffende som "lidenskapelig forelsket i lidenskapen, men kaldt bestemt på å uttrykke lidenskapen så tydelig som mulig", og fanget dermed essensen av Delacroix' revolusjonerende og varige kunstneriske visjon.