Scenen utfolder seg foran oss, et lerret av massakre og fortvilelse. Kropper er spredt ut i forgrunnen; noen strekker ut hendene i desperasjon, andre ligger stille, formene deres er gjengitt med en visceral realisme som får sjelen til å fryse. Kunstneren bruker mesterlig lys og skygge for å fremheve dramaet, kaster en uhyggelig glød over ofrene og fremhever de rå følelsene som er risset inn i ansiktene deres. Jeg kan nesten høre skrikene, hviskingene om den forestående undergangen; luften er tett av den stikkende lukten av røyk, et vitnesbyrd om ødeleggelsene som utspiller seg i bakgrunnen. Den dynamiske komposisjonen, måten figurene er arrangert på, trekker oss inn i lidelsens virvel. Kunstnerens palett er en symfoni av jordtoner som er punktert av sprut av levende farger – blodrødt, gjennomtrengende blått – som tjener til å forsterke tragedien. Det er en hjerteskjærende skildring, en brutal sannhet om krigen, for alltid etset i malingen.