Paul Gauguin

Paul Gauguin var en ruvende skikkelse i postimpresjonismen, hvis liv og kunst ble definert av en nådeløs søken etter det åndelige og det «primitive». Født i Paris, var hans tidlige liv preget av omveltninger; familien flyttet til Peru etter statskuppet i 1848, en opplevelse som ga ham en livslang fascinasjon for eksotiske kulturer. Etter å ha tjenestegjort i handelsmarinen og den franske marinen, slo han seg ned i et komfortabelt liv som aksjemegler i Paris, giftet seg med Mette-Sophie Gad og stiftet familie. Hans interesse for kunst, vekket av samlingen til hans verge Gustave Arosa, vokste fra en hobby til en lidenskap. Han begynte å male med impresjonistene, veiledet av Camille Pissarro, og stilte til og med ut med dem på begynnelsen av 1880-tallet.

Børskrakket i 1882 knuste hans borgerlige tilværelse og ble en katalysator for hans fulle engasjement for kunsten. Denne beslutningen førte til økonomisk ruin og den smertefulle separasjonen fra kona og fem barn. Ute av stand til å forsørge dem, la han ut på en nomadisk tilværelse, drevet av et ønske om å unnslippe den europeiske sivilisasjonen, som han så på som kunstig og korrupt. Denne søken førte ham først til Bretagne, nærmere bestemt kunstnerkolonien i Pont-Aven. Her brøt han avgjørende med impresjonismens observerende stil, som han følte manglet symbolsk dybde og emosjonell kraft.

I Bretagne utviklet Gauguin sin banebrytende stil kjent som syntetisme. Sammen med kunstnere som Émile Bernard, var han en pioner for et nytt visuelt språk preget av flate plan med dristige, ikke-naturalistiske farger, sterke konturer og forenklede former, inspirert av folkekunst og japanske trykk. Hans mål var å syntetisere form og farge med den emosjonelle eller åndelige ideen bak motivet, i stedet for bare å skildre dets ytre utseende. Det banebrytende verket fra denne perioden, *Synet etter prekenen (Jakobs kamp med engelen)* (1888), innkapsler perfekt denne tilnærmingen, og skildrer den indre, åndelige visjonen til bretonske bondekvinner med en radikal ny estetikk.

Sent i 1888 tilbrakte Gauguin ni tumultartede uker i Arles med Vincent van Gogh. Deres intense samarbeid, ment for å etablere et «Sørens atelier», var preget av kunstneriske og personlige konflikter. Selv om begge kunstnerne skapte dypt personlige og uttrykksfulle verk, førte deres kolliderende temperament og kunstfilosofier til heftige krangler. Partnerskapet endte dramatisk med van Goghs mentale sammenbrudd og selvskading. Selv om den var kort, var perioden i Arles utrolig produktiv og befestet ytterligere Gauguins avvik fra impresjonismen, som man ser i verker som *Den gule Kristus*.

Lengselen etter et førindustrielt paradis førte ham til slutt til Fransk Polynesia. I 1891 seilte han til Tahiti for å fordype seg i det han forestilte seg var en urørt, autentisk kultur. Selv om han ble desillusjonert av omfanget av den franske koloniseringen, skapte han sine mest ikoniske verk der, og hentet inspirasjon fra polynesisk liv, mytologi og spiritualitet. Maleriene hans fra denne perioden, som *De dødes ånd våker* (1892) og *To tahitiske kvinner* (1899), er kjent for sine livlige, harmoniske farger og sin stemningsfulle, symbolske kraft. Etter en kort og mislykket retur til Frankrike, seilte han tilbake til Stillehavet og slo seg til slutt ned på Marquesasøyene.

Gauguin tilbrakte sine siste år på Marquesasøyene, plaget av sykdom og fattigdom, men fortsatte å produsere dyptpløyende verker, inkludert den monumentale allegorien *Hvor kommer vi fra? Hvem er vi? Hvor går vi?* (1897). Han døde i 1903, og hans geni ble ikke fullt ut anerkjent i hans levetid. Posthumt steg hans rykte. Gauguins radikale bruk av farge og form, hans avvisning av vestlige konvensjoner og hans pionerarbeid innen primitivisme hadde en dyp innvirkning på 1900-tallets kunst, og påvirket direkte bevegelser som fauvisme og kubisme og kunstnere som Henri Matisse og Pablo Picasso, og sikret hans ettermæle som en revolusjonerende kraft i moderne kunst.