Dette maleriet viser et fredelig, men likevel levende landskap, malt med en dristig og flytende teknikk typisk for postimpressionismen på slutten av 1800-tallet. De bølgende åsene og de rustikke husene langs horisonten er fargerike i en jordnær palett av grønt, oker og dempede rødtoner. Den vidstrakte himmelen dominerer komposisjonen, malt med delikate, nesten eteriske skyer som sprer lys og skaper en myk, kontemplativ stemning. Kunstneren bruker brede, teksturerte penselstrøk som gir liv og bevegelse til gresset og terrenget, og fremhever landskapets organiske kvalitet.

En enslig figur går langs en sti som skjærer gjennom forgrunnen, og tilfører et menneskelig målestokk til den omkringliggende vidstrakten. Komposisjonen balanserer naturlige former med spor av menneskelig bosetting, og fanger et øyeblikk av stille sameksistens. Historisk sett fanger verket sjarmen i det rurale Bretagne, en region som dypt inspirerte mange kunstnere på den tiden. Verket har stor kunstnerisk betydning for sin sammensmelting av landskap og følelsesmessig resonans, og inviterer betrakteren til å stoppe opp og føle rytmen i en enklere verden.