I denne drømmende skildringen av et kystlandskap blandes myke pasteller sammen for å danne en rolig scene som synes å puste med liv. De milde bølgende bakkene ruller over i det stille vannet, hvor lysets glimt danser på overflaten, og fanger et flyktig øyeblikk av skumring eller daggry. Renoirs penselstrøk virker nesten eteriske, og fanger forsiktig essensen av omgivelsene i stedet for detaljer. En ensom ku beiter fredelig i forgrunnen, og stabiliserer komposisjonen mens den inviterer betrakteren til å reflektere over de enkle gledene ved livet på landet. Dette stykket føles som en hvisking av nostalgi, som vekker minner om solfylte dager tilbragt med å vandre langs kyststier, hvor luften er fylt med duften av salte briser.

Fargepaletten er fylt med glade nyanser av rosa, grønt og blått, sammenflettet med jordfarger som omfavner scenen med varme. Himmelen, fremstilt i milde toner, antyder en dag som svinner eller våkner, og gir et lerret som endrer temperatur og stemning. Renoirs teknikk med å blande farger og bruke løse penselstrøk skaper en følelse av flyt og inviterer seerne til ikke bare å se, men også å føle kystens atmosfære. Historisk sett reflekterer dette verket impresjonismens ideologi, og fremhever skjønnheten som finnes i hverdagslige øyeblikk, og knytter seg dypt til betrakterens følelser ved å feire naturen i sin roligste tilstand. Det er et vitnesbyrd om harmonien mellom menneskeheten og miljøet, og oppfordrer oss til å trå utenfor og oppleve freden verden kan tilby.