Under et mykt, glødende måneskinn fanger denne stemningsfulle scenen den gåtefulle skjønnheten av gamle ruiner som står stille mot en rolig nattehimmel. Komposisjonen er sentrert rundt to fremtredende, eføydekte steinbuer, hvis slitte overflater forteller historier fra glemte tider. Månen, delvis skjult av drivende skyer, bader landskapet i et kjølig, sølvaktig lys, og skaper en sterk kontrast mellom skygge og lys.

Kunstneren bruker delikate penselstrøk for å skildre løvverk og fjerne åser, og blander dempede blå og gråtoner med innslag av grønt for å fremkalle en rolig, men melankolsk atmosfære. Tilstedeværelsen av små menneskelige figurer og en svakt opplyst landsby i det fjerne tilfører dybde og skala, og inviterer betrakteren til å vandre inn i dette fredelige, nesten drømmelignende miljøet. Den emosjonelle virkningen er en følelse av stille ensomhet, hvor naturen forsiktig gjenvinner menneskets historie under månens stille vokt.