I denne rolige vinterscenen omfavner en myk palett av pasteller landskapet; nyanser av blek blått og mykt hvitt veves sammen og danner et fløyelsmykt snøteppe som dekker bakken. Sola, en varm oransje kule, kaster sitt blekende lys mot den kalde bakgrunnen av en sen ettermiddagshimmel, der delikate, lett skyformede skyer reflekterer myke nyanser av rosa og lavendel. Silhuettene av nærliggende trær og hytter skaper en følelse av rolig harmoni, stille i kontrast til det livlige himmelen. Monet bruker dyktig løse penselstrøk for å formidle en følelse av bevegelse; du kan nesten føle den friske vinterluften når fargene blander seg og samhandler, og skaper stier av lys og skygge gjennom lerretet.

Den følelsesmessige virkningen av dette verket er dypt rolig; man kan lett gli inn i den rolige atmosfæren av en vinterdag, og komposisjonens enkelhet inviterer til kontemplasjon. Historisk sett fanger dette verket et flyktig øyeblikk i tiden, som er karakteristisk for Monets impresjonistiske stil, som fokuserte på effektene av lys og atmosfære fremfor detaljerte fremstillinger. Denne sammensmeltingen av følelse, atmosfære og forbigående skjønnhet gjør dette stykket ikke bare til et landskap, men til en poetisk refleksjon av naturen selv.