Scenen pulserer med energi når bølgene slår mot de bratte klippene, og gir en romantisk følelse av styrke til kystlandskapet. Blå nyanser dominerer lerretet - dyp marineblå og turkis virvler sammen og etterligner tidevannets livlige dans. Hvite skumtopper stiger opp fra bølgene, og skaper en slående kontrast til de mørkere tonene. Monet's penselstrøk er livlige og animerte; du kan nesten høre brølet fra havet og kjenne den salte brisen mot huden din. Måten han fanger lyset - som glitrer på det bølgende vannet - gir maleriet en effimer kvalitet, og fremkaller et øyeblikk suspendert i tid.

Komposisjonen er mesterlig balansert, med klippene som majestetisk hever seg til høyre, og fester betrakterens blikk samtidig som de sørger for at bølgene fører dem ut mot havet. Det er umulig å ikke reflektere over den følelsesmessige intensiteten i naturen — både vakker og tumultuarisk. Monets fargevalg snakker også mange språk: de sure grønne og blå fargene presenterer både havets ro og den uforutsigbare naturen som er nært knyttet til det. Dette verket trekker deg inn, og gir et øyeblikk til refleksjon over forholdet mellom menneskeheten og den ustyrte skjønnheten til den naturlige verden, som Monet fritt feiret i sin kunst.