Paul Signac

Paul Victor Jules Signac (1863–1935) var en sentral fransk nyimpresjonistisk maler, hvis intellektuelle strenghet og kunstneriske innovasjon formet moderne kunst på en betydelig måte. Født i Paris i en velstående familie, vurderte Signac opprinnelig en karriere innen arkitektur. Et dypt møte med Claude Monets verk på en utstilling i 1880 tente imidlertid hans lidenskap for maleri. Han forlot formelle arkitekturstudier og la ut på en selvlært kunstnerisk reise, dypt inspirert av impresjonistenes tilnærming til lys og farge, og utviklet en tidlig kjærlighet for seiling, som skulle bli et tilbakevendende tema og inspirasjonskilde i kunsten hans.

I 1884 tok Signacs liv en avgjørende vending da han møtte Georges Seurat. Han ble fengslet av Seurats systematiske arbeidsmetoder og hans banebrytende teorier om farge, som foreslo at farger kunne blandes optisk av betrakterens øye i stedet for fysisk på paletten. Sammen forkjempet og utviklet de teknikken kjent som pointillisme (eller divisjonisme), preget av påføring av små, distinkte prikker av ren farge på lerretet. Signac ble Seurats mest lojale støttespiller, venn og, etter Seurats tidlige død, den fremste teoretikeren og promotoren av nyimpresjonismen, og formulerte omhyggelig dens prinsipper og forsvarte dens revolusjonære visjon mot konservative kritikere.

Middelhavskysten, spesielt de solfylte landskapene i Sør-Frankrike, ble et sentralt motiv i Signacs verk. Han tilbrakte ofte somrene i Collioure og kjøpte senere et hus, «La Hune», i Saint-Tropez, og forvandlet det til et kunstnerisk fristed for venner som Henri Matisse. Utover sine kunstneriske bestrebelser var Signac medstifter av Société des Artistes Indépendants i 1884, en organisasjon dedikert til å stille ut kunst uten begrensningene fra juryer eller priser, og legemliggjorde mottoet «Verken jury eller priser.» Han fungerte som president fra 1908 til sin død, og kjempet utrettelig for kunstnerisk frihet og ga en plattform for nye avantgardistiske bevegelser. Signac var også dypt engasjert i anarkistisk politisk tenkning, påvirket av tenkere som Kropotkin, og hans utopiske idealer fant noen ganger uttrykk i hans arbeid, som i maleriet «I harmoniens tid».

Signacs kunstneriske utforskning var ikke begrenset til oljemaleri. Han var en allsidig kunstner som eksperimenterte med ulike medier, inkludert akvareller, etsninger, litografier og en rekke penn- og blekkskisser omhyggelig komponert av små prikker. Hans dedikasjon til de vitenskapelige prinsippene for farge og lys hadde en dyp innvirkning på senere kunstnere. Han inspirerte spesielt Henri Matisse og André Derain, og spilte en avgjørende rolle i utviklingen av fauvismen. Signac anerkjente den innovative ånden hos andre og var den første som kjøpte et maleri av Matisse, noe som demonstrerte hans engasjement for å støtte avantgarden. Hans økonomiske suksess tillot ham å være en sjenerøs kunstmesen.

Gjennom hele livet forble Signac en ivrig seiler og foretok omfattende reiser langs Europas kyster. Disse reisene ga ham en kontinuerlig strøm av inspirasjon, som han fanget i livlige akvareller raskt skissert fra naturen, og senere utviklet dem til større atelierlerreter. Hans teoretiske bidrag var også betydelige, spesielt hans innflytelsesrike avhandling «Fra Eugène Delacroix til nyimpresjonismen» (publisert i 1899), som ga en historisk kontekst og detaljert forklaring av nyimpresjonistiske teknikker og fargeteori. I sitt personlige liv giftet Signac seg med Berthe Roblès i 1892. Senere innledet han et forhold med Jeanne Selmersheim-Desgrange, som han fikk en datter, Ginette, med i 1913.

Paul Signac døde i Paris 15. august 1935 av sepsis, og etterlot seg et enormt verk og en varig arv. Han feires ikke bare for sin banebrytende rolle i nyimpresjonismen og sine fantastiske, lysende malerier, men også for sitt urokkelige forsvar for kunstnerisk innovasjon og uavhengighet. Hans innflytelse strakte seg langt utover hans egen krets, formet moderne kunsts bane og inspirerte generasjoner av kunstnere til å utforske nye grenser for farge, lys og form.