Se for deg at du står ved bredden av en rolig elv; luften står stille, solen varmer ansiktet ditt. Dette verket transporterer meg umiddelbart til et slikt sted. Kunstneren bruker mesterlig pointillisme, en teknikk der små, distinkte fargepunkter smelter sammen i betrakterens øye for å danne bildet. Effekten er blendende – som å se gjennom et kaleidoskop. Den milde stigningen av landet, lappete felter i varierende nyanser av grønt og brunt, og de fjerne husene som klynger seg mot bakgrunnen av en klar himmel – alt er så innbydende. Vannet glitrer med en mosaikk av blått, som reflekterer himmelen. En lekter hviler lat på vannoverflaten og forankrer scenen i virkeligheten. Kirkens spir gjennomborer himmelen, et bevis på den varige menneskelige ånden, og legger til et snev av storhet til den pittoreske scenen. Det er et øyeblikk fanget i tiden, og et der jeg gjerne kunne gå meg vill.