Théodore Rousseau

Étienne Pierre Théodore Rousseau, født i Paris 15. april 1812, var en sentral skikkelse i fransk kunst på 1800-tallet og den ubestridte lederen av Barbizon-skolen av landskapsmalere. Som sønn av en skredder oppdaget Rousseau sitt kunstneriske kall i en alder av 14 år under en reise til Jura-regionen, der landskapets rå skjønnhet tente en livslang lidenskap. Selv om han fikk formell opplæring fra nyklassisistiske malere som Joseph Rémond, ble han raskt misfornøyd med de stive akademiske tradisjonene. Inspirert av naturalismen til nederlandske mestere fra 1600-tallet og de atmosfæriske verkene til engelske samtidige som John Constable, bestemte Rousseau seg for å male direkte fra naturen. Denne praksisen med å male *en plein air* (utendørs) var revolusjonerende på den tiden, og etablerte hans forpliktelse til å fremstille naturen ikke som en idealisert bakgrunn for historiske fortellinger, men som et kraftig, dynamisk motiv i seg selv.

Rousseaus tidlige karriere var en turbulent reise med flyktig aksept og dyp avvisning. Han stilte ut for første gang på den prestisjetunge Paris-salongen i 1831, og fikk litt tidlig anerkjennelse. Hans brudd med konvensjonen viste seg imidlertid å være for radikalt for den konservative juryen. I 1836 ble hans ambisiøse lerret, *Nedstigningen av kveget*, avvist, noe som markerte begynnelsen på et sjuårig eksil fra Salongen, der hver eneste av hans innsendinger ble avvist. Denne vedvarende sensuren ga ham kallenavnet 'le grand refusé' (den store avviste). Til tross for at han ble utestengt fra offisielle utstillinger, vokste hans rykte paradoksalt nok i progressive kretser. Forfektet av innflytelsesrike kritikere og kunstnerkolleger, ble Rousseau et symbol på kunstnerisk integritet og trass mot det utdaterte akademiske systemet, og hans arbeid ble beundret for sin originalitet og emosjonelle dybde.

Uskremt av den offisielle avvisningen, søkte Rousseau tilflukt og inspirasjon på den franske landsbygda. Han besøkte Fontainebleau-skogen for første gang i 1833, og på 1840-tallet hadde han slått seg ned i den nærliggende landsbyen Barbizon. Der ble han den sentrale figuren i en uformell gruppe kunstnere som delte hans kunstneriske filosofi, inkludert Jean-François Millet, Jules Dupré og Narcisse-Virgile Diaz de la Peña. Dette kollektivet, som ble kjent som Barbizon-skolen, forlot atelieret til fordel for direkte observasjon av naturen. Rousseaus malerier fra denne perioden, som *Under bjørkene, kveld*, fanger skogens rolige, men utemmede ånd. Han portretterte trær med en nesten menneskelig karakter, og lerretene hans var gjennomsyret av en distinkt melankolsk og ettertenksom stemning som ble hans signatur.

Rousseaus kunstneriske stil ble definert av hans innovative teknikk og dype emosjonelle resonans. Han reagerte mot nyklassisismens rolige, idealiserte landskap, og portretterte i stedet naturen som en vill og utemmet kraft. Hans bruk av små, svært teksturerte penselstrøk og hans praksis med å bygge opp lag med maling for å skape rike, håndgripelige overflater var banebrytende, og varslet teknikkene til impresjonistene. Kritikere anså noen ganger arbeidet hans som 'uferdig', men denne effekten var et bevisst valg for å forbli tro mot sin umiddelbare sanseopplevelse av landskapet. Ved å blande objektiv, empirisk observasjon med sin egen subjektive emosjonelle respons, hevet Rousseau landskapsmaleriet fra en mindre sjanger til et kraftig medium for personlig uttrykk.

Revolusjonen i 1848 førte endelig til en endring i kunstverdenens klima, noe som førte til Rousseaus etterlengtede offisielle anerkjennelse. Han ble tildelt en førsteklasses medalje på Salongen i 1849 og Æreslegionens kors i 1852. Hans arbeid ble feiret på Verdensutstillingen i 1855, og sikret hans rykte som en mester. Utover sin kunst var Rousseau også en banebrytende miljøverner, og lyktes i å begjære keiser Napoleon III om å opprette et vernet reservat i Fontainebleau-skogen. Hans senere år ble preget av personlige vanskeligheter og sviktende helse. Etter å ha lidd et hjerneslag, døde han i Barbizon 22. desember 1867, pleiet av sin nære venn Millet. Rousseaus arv er enorm; han frigjorde ikke bare landskapsmaleriet, men banet også vei for modernismen, og etterlot et uutslettelig merke i kunsthistoriens løp.