Félix Edouard Vallotton

Félix Edouard Vallotton (1865–1925) var en sveitsisk og fransk maler og grafiker hvis særegne stil satte et unikt preg på kunsten på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Født i Lausanne, Sveits, i en konservativ protestantisk middelklassefamilie, viste Vallotton tidlig kunstneriske anlegg. Etter å ha fullført klassiske studier i 1882, flyttet han til Paris for å vie seg til kunsten, og meldte seg inn på Académie Julian. Der studerte han under Jules Joseph Lefebvre og Gustave Boulanger, og finpusset sine tekniske ferdigheter. Han var en flittig student, tilbrakte utallige timer i Louvre, og beundret dypt gamle mestere som Holbein og Dürer, samt moderne malere som Ingres, Goya og Manet. Spesielt Ingres forble en kunstnerisk prøvestein for ham livet ut. Til tross for innledende økonomiske vanskeligheter og familiens bekymringer, var Vallotton fast bestemt på å leve av kunsten, en beslutning som ble støttet av Lefebvres tro på hans talent.

Vallottons tidlige karriere var preget av en metodisk tilnærming; i 1885 begynte han sin 'Livre de Raison' (Fornuftens bok), en nøyaktig katalog over verkene sine. Hans tidlige malerier, ofte portretter, viste en ingresk realisme som noen ganger ble kritisert for å avvike fra den akademiske tradisjonen. Slutten av 1880-årene var utfordrende, med økonomiske vanskeligheter og helseproblemer. Et avgjørende øyeblikk kom da han møtte japanske tresnitt på verdensutstillingen i Paris i 1889, noe som påvirket hans senere arbeid betydelig, spesielt tresnittene hans. I 1891 begynte han for alvor å eksperimentere med xylografi (tresnitt), og mestret raskt mediet. Hans portrett av Paul Verlaine markerte hans inntreden på dette feltet. I 1892 sluttet han seg til Les Nabis, en gruppe avantgardekunstnere som inkluderte Pierre Bonnard, Édouard Vuillard og Maurice Denis. Selv om han var assosiert med dem og delte deres interesse for symbolisme og forenklede former, opprettholdt Vallotton en distinkt kunstnerisk personlighet, noe som ga ham kallenavnet 'le Nabi étranger' (den utenlandske Nabien).

På 1890-tallet oppnådde Vallotton internasjonal anerkjennelse hovedsakelig gjennom sine tresnitt. Kjennetegnet av sterke kontraster mellom svart og hvitt, brede masser og minimale detaljer, skildret disse trykkene ofte gatescener, badende, portretter og, kritisk, serien 'Intimités' (Intimiteter, 1898). Denne serien på ti interiører utforsket ladede hjemlige møter mellom menn og kvinner, og avslørte en skarp, noen ganger kynisk, observasjon av det borgerlige livet. Hans tresnitt ble publisert bredt i avantgardetidsskrifter som 'La Revue Blanche', noe som befestet hans rykte. I denne perioden var han også aktiv som kunstkritiker og begynte å skrive. En betydelig livsendring skjedde i 1899 da han giftet seg med Gabrielle Rodrigues-Hénriques, en velstående enke hvis familie eide det fremtredende galleriet Bernheim-Jeune. Dette ekteskapet ga ham økonomisk trygghet og kontakter, noe som førte til at Vallotton gradvis forlot grafikken etter 1901 og konsentrerte seg om maleri. Han ble naturalisert fransk statsborger i 1900.

I sin post-Nabi-periode fokuserte Vallotton på maleri, og produserte høyt ferdige portretter, nakenstudier, stilleben og landskap som ofte ble malt fra minnet ('paysages composés'). Hans malerstil beholdt klarheten og de harde kantene fra tresnittene, gjengitt med en følelsesløs, realistisk presisjon. Selv om de ble beundret for sin sannferdighet og tekniske dyktighet, ble verkene hans ofte kritisert for sin oppfattede kulde og strenghet. Kritikere bemerket en 'uutholdelig tørrhet' og mangel på 'glede' i fargene hans. Hans motiver, spesielt nakenstudier, ble skildret med en distansert objektivitet som unngikk konvensjonell sensualitet, noe som førte til sammenligninger med den senere Nye sakligheten i Tyskland og Edward Hoppers verk. Han portretterte bemerkelsesverdige personer som Gertrude Stein, og hans gruppeportrett 'De fem malerne' (1902-03) fanget hans Nabi-kolleger. Han fortsatte også sine litterære bestrebelser, skrev skuespill og romanen 'La Vie meurtrière' (Det morderiske livet), som ble utgitt posthumt.

Utbruddet av første verdenskrig påvirket Vallotton dypt. Avvist for militærtjeneste på grunn av sin alder, uttrykte han sine patriotiske følelser og antikrigsfølelser gjennom kunsten. I 1915-16 vendte han tilbake til tresnitt for serien 'C'est la guerre!' (Dette er krig!), hans siste trykk. I 1917 ble han engasjert av den franske regjeringen til å besøke frontlinjene, og produserte skisser som dannet grunnlaget for malerier som skildret de krigsherjede landskapene med kjølig distanse, som 'Kirken i Souain i silhuett'. Etter krigen konsentrerte Vallotton seg om stilleben, 'sammensatte landskap' og stadig mer flamboyante, erotiske nakenstudier. Han slet med vedvarende helseproblemer i sine siste år, og tilbrakte vintrene i Cagnes-sur-Mer og somrene i Honfleur. Félix Vallotton døde i Paris 29. desember 1925, en dag etter sin 60-årsdag, etter en kreftoperasjon.

Félix Vallotton etterlot seg en arv som en svært original kunstner som, selv om han var assosiert med Les Nabis, skapte sin egen unike vei. Han regnes som en sentral skikkelse i gjenopplivingen av det moderne tresnittet, og påvirket kunstnere som Edvard Munch og Ernst Ludwig Kirchner med sin dristige grafiske stil og innovative teknikker. Hans malerier, med sine glatte overflater, skarpe konturer og ofte urovekkende psykologiske undertoner, trosset enkel kategorisering og bygget bro mellom realisme og symbolisme. Hans kjølige, distanserte observasjon, spesielt i hans 'Intimités'-serie og senere nakenstudier, tilbød en bitende kritikk av det borgerlige samfunnet og utforsket komplekse menneskelige forhold. Selv om han kanskje ikke oppnådde den samme utbredte berømmelsen som noen samtidige i løpet av sin levetid, har Vallottons særegne visjon, hans 'skarpe om ikke ironiske humor', og hans evne til å formidle psykologisk uro gitt ham varig anerkjennelse som en betydelig og nyskapende kunstner i sin tid, hvis verk fortsetter å gi gjenklang med sine forutanelser om moderne angst og til og med surrealistiske kvaliteter.