Dette stemningsfulle akvarellbildet tar betrakteren med til ruinene av gamle akvedukter, rester av en gang mektig sivilisasjon, nå myket ned av tidens gang. Komposisjonen balanserer mesterlig arkitektonisk storhet med landlig ro: høye akveduktbuer strekker seg over den vide sletten, de slitte steinene skinner varmt i det diffuse lyset en sen ettermiddag. I forgrunnen drikker noen esler i et lite, rolig vannspeil, mens en enslig skikkelse tilfører et menneskelig element til det stille landskapet. De fjerne fjellene, noen dekket av skyer eller røyk, danner en majestetisk bakgrunn som understreker hvordan naturen gjenerobrer disse historiske monumentene. Kunstnerens mesterlige bruk av myke, jordfarger — blek oker, dempet grønt og mildt blått — gir verket en rolig, tankefull stemning, og innbyr til ettertanke rundt menneskelige innsatsers forgjengelighet i møte med naturens varighet.