Dette selvportrettet er et slående eksempel på kunstnerens særegne stil. Kunstneren ser ut på betrakteren, med et snev av melankoli i øynene, blikket hans er både direkte og innadvendt. Påføringen av maling er dristig, med synlige penselstrøk som skaper en følelse av tekstur og umiddelbarhet. Valget av en relativt dempet palett — jordfarger som er preget av og til livlige aksenter — bidrar til den alvorlige, nesten dystre kvaliteten til maleriet. En hatt sitter på hodet hans, kaster en skygge og bidrar til portrettets gåtefulle natur.

Bak figuren ser vi et glimt av et annet maleri, som i seg selv er et vindu inn i kunstnerens verden. Det antyder temaer om seksualitet og det eksotiske, som var sentrale i kunstnerens senere verk. Komposisjonen føles intim, som om vi er med på et privat øyeblikk. Dette stykket er en mesterklasse i å bruke farge og penselstrøk for å formidle følelser og psykologisk dybde, og fanger et øyeblikk av selvrefleksjon og kunstnerisk intensjon.