Jules Joseph Lefebvre

Jules Joseph Lefebvre (1836–1911) var en fransk akademisk maler, anerkjent for sine mesterlige portretter og idealiserte kvinnelige nakenstudier, som definerte de estetiske standardene for Paris-salongen på slutten av 1800-tallet. Han ble født i Tournan-en-Brie og tilbrakte sine formative år i Amiens, der faren, en baker, anerkjente og støttet hans formidable kunstneriske talent. Denne støtten førte til et stipend som gjorde at Lefebvre kunne flytte til Paris i 1852. Der kom han inn på den prestisjetunge École des Beaux-Arts og studerte under neoklassisisten Léon Cogniet. Hans formelle opplæring under Cogniet innprentet i ham en dyp respekt for klassisk komposisjon og presis tegnekunst, ferdigheter som skulle bli grunnfjellet i hans karriere. Han debuterte på Salongen i 1855, og signaliserte ankomsten av et betydelig nytt talent i den parisiske kunstverdenen.

Et sentralt øyeblikk i Lefebvres tidlige karriere var da han vant den ettertraktede Prix de Rome i 1861 med sitt historiske maleri, *Priamos' død*. Denne prestisjetunge prisen finansierte et femårig opphold ved Det franske akademiet i Roma, som ligger i Villa Medici. Denne perioden var transformerende; han fordypet seg i studiet av romerske antikviteter og verkene til renessansemestrene, spesielt Andrea del Sarto. Det var i Italia han finslipte sitt fokus på den kvinnelige nakenfiguren, en sjanger der han skulle oppnå sin største berømmelse. Tiden i Roma ble også preget av dannelsen av livslange vennskap med kunstnerkolleger som Léon Bonnat og Carolus-Duran. Imidlertid ble denne perioden med kunstnerisk vekst overskygget av personlig tragedie, da dødsfallene til foreldrene og en søster kastet ham ut i en alvorlig depresjon.

Da han kom tilbake til Paris rundt 1867, kanaliserte Lefebvre sorgen sin inn i en fornyet kunstnerisk besluttsomhet. Hans comeback var raskt og triumferende. Hans Salong-bidrag fra 1868, *Liggende nakenmodell*, høstet kritikerros, men det var hans mesterverk fra 1870, *Sannheten (La Vérité)*, som katapulterte ham til stjernestatus. Maleriet, som fremstiller en naken kvinne som holder en skinnende kule i været, var en allegorisk triumf som fengslet både kritikere og publikum. Verket ga ham Æreslegionen samme år og befestet hans rykte som en ledende skikkelse innen akademisk kunst. Denne suksessen sementerte hans retning, og han fortsatte å produsere feirede mytologiske og allegoriske nakenstudier, inkludert *Maria Magdalena* (1876), *Pandora* (1877) og *Overrasket Diana* (1879).

Lefebvres kunstneriske stil var preget av en syntese av teknisk perfeksjon og idealisert skjønnhet. Han ble ofte sammenlignet med sin samtidige, William-Adolphe Bouguereau, men skilte seg ut ved å bruke et bredere utvalg av modeller, noe som ga figurene hans en subtil variasjon. Mens nakenstudiene hans var sensuelle, holdt de seg innenfor rammene av akademisk anstendighet, og avbildet passive, idealiserte figurer fra mytologi eller allegori, og unngikk dermed kontroversen som omringet de realistiske nakenstudiene til malere som Manet. Ved siden av sine mytologiske scener var Lefebvre en produktiv og svært ettertraktet portrettmaler. I løpet av sin karriere stilte han ut 72 portretter på Salongen, noe som ga ham en jevn inntektskilde og en kundekrets av velstående borgerlige mesener og kjendiser.

Utover sine egne lerreter, etterlot Lefebvre et varig inntrykk som en innflytelsesrik pedagog. Fra 1870 ble han professor ved Académie Julian, en progressiv privat kunstskole kjent for å ta imot kvinner og internasjonale studenter lenge før den offisielle École des Beaux-Arts. Han var kjent som en sympatisk og dedikert mentor for over 1500 elever, inkludert fremtidige lyskastere som Fernand Khnopff, Félix Vallotton og den amerikanske impresjonisten Edmund C. Tarbell. Han understreket utrettelig den grunnleggende viktigheten av å tegne etter levende modell, et sentralt prinsipp i hans egen praksis og den akademiske tradisjonen.

Lefebvres karriere ble prydet med en rekke utmerkelser. Han vant en førsteklasses medalje på Salongen i 1878, æresmedaljen i 1886, og Grand Prix på Verdensutstillingen i 1889. I 1891 ble han utnevnt til medlem av det anerkjente Institut de France, og karrieren kulminerte i 1898 da han ble forfremmet til kommandør av Æreslegionen. Jules Lefebvre døde i Paris i 1911 og ble gravlagt på Montmartre-kirkegården. Graven hans er passende utsmykket med en basrelieff av *Sannheten*, et varig symbol på de kunstneriske idealene han viet sitt liv til.