Det fengslende portrettet av en kvinne som holder en lutt fanger et øyeblikk som suspenderer mellom virkelighet og musikk. Figuren utstråler en håndgripelig følelse av ro, med sitt mørke hår som faller i myke bølger, delikat utsmykket med en livlig rød blomst som gir en sterk kontrast til hennes rolige uttrykk. Blikket hennes er både innbydende og introspektivt; det tiltrekker betrakteren inn i hennes verden samtidig som den antyder et snev av mysterium. De intrikate detaljene i antrekket hennes, spesielt det fargerike beltet som er drapert rundt livet, tilføyer rikdom til komposisjonen, og antyder en intim forbindelse til kultur og tradisjon.

Kunstnerens teknikk skinner gjennom i den grundige gjengivelsen av teksturer; stoffets flyt og de fine linjene på luten står klart ut mot den mykt blandede bakgrunnen. Den varme fargepaletten—hovedsakelig jordfarger blandet med myke pasteller—etablerer en drømmende atmosfære som vekker følelser av nostalgi og lengsel. Dette stykket fremstår ikke bare som en kvinne; det legemliggjør følelsen og dybden av musikken hun representerer. Når man ser på dette kunstverket, kan man nesten høre strengene som spilles; det resonerer med en tidløs kvalitet som inviterer til refleksjoner over kunstens og musikkens rolle i livet. I den historiske konteksten av slutten av 1800-tallet snakker Lefebvres verk om den dominerende romantiske idealismen fra perioden, der vektleggingen av individuelle følelser og skjønnhet var avgjørende, og bygger et kulturelt arv som fortsatt varer i dag.