I dette urovekkende verket finner to figurer sitt sted på en kirkegård ved skumringstid, hver innhyllet i dype farger som gjenspeiler atmosfæren av sorg og refleksjon. Forgrunnen viser en kvinne bøyd ned i arbeid, kledd i tradisjonelle klær, med ryggen vendt mot betrakteren. Med en alvorlig og bevisst bevegelse holder hun en spade, kanskje forbereder jorden for enda en begravelse. Det myke lyset fra solnedgangen fanger kantene av figuren hennes, og skaper en myk kontrast til det mørke miljøet. Den kontrasterende tilstedeværelsen av den andre figuren, som sitter elegant og iført tunge sørgeklær, stråler av en følelse av kontemplasjon. Blikket hennes retter seg mot utsiden, og antyder en stoisk aksept av sorg som resonerer dypt; det ligner at hun tenker på tapte øyeblikk, vekten av sørgen som svømmer i luften som skyggene rundt henne.

Komposisjonen viser en delikat balanse; hver figur forankrer maleriet, mens den stille men dystre bakgrunnen av en kirkegård i solnedgang gir en følelsesmessig kontrast til deres tilstedeværelse. Fargepaletten er dypt gripende — matte brune og grå toner dominerer, bare avbrutt av hint av grønt og den falmende varmen fra solnedgangen, og antyder et kortvarig øyeblikk fanget mellom lys og mørke. Bruken av chiaroscuro forsterker dybden av den emosjonelle fortellingen som utspiller seg, og gir betrakterne en håndgripelig følelse av melankoli. Millais fanget en sorgtradisjon fra en tid, samtidig som han illustrerte et tidløst tema: den universelle opplevelsen av tap. I stillheten av dette verket, resonerer følelsene mykt, og skaper et rom for refleksjon og en følelse av tilknytning til de som har kommet før.