Dette uttrykksfulle maleriet fanger et øyeblikk på kanten av en klippe der to figurer har en nær forbindelse med landskapet rundt dem. Klippen dominerer bildet, malt med brede, organiske penselstrøk som blander jordtoner med uventede innslag av pastellrosa og myke grønne nyanser, noe som skaper en rik og taktil overflate. Havet bøyer seg inn fra venstre, med sine turbulente bølger malt i et rytmisk samspill av blått, hvitt og mørke skygger, som står i kontrast til det roligere, solfylte området ovenfor.

Figurene i scenen er subtilt integrert, men trekker blikket med sin fortellende tilstedeværelse. En av dem spiller på en flageolett, et lite blåseinstrument, som antyder en stille melodi som forsvinner i vinden og havet. Den andre figuren virker oppslukt av øyeblikket, med en kroppsholdning som tyder på lytting eller ettertanke. Komposisjonens flyt leder betrakterens blikk fra det livlige, teksturerte forgrunnen langs klippekanten mot horisonten, noe som gir scenen en følelse av bevegelse og stillhet som sameksisterer. Farbepaletten skildrer et komplekst emosjonelt landskap: varme og ro i ocker- og rosatoner balansert mot havets kjøligere og mørkere toner.

Verket ble skapt sent på 1800-tallet og speiler broen mellom postimpressionismen og symbolismen, der naturen blir en scene for personlig og emosjonell utforskning. Penselstrøkene er uttrykksfulle uten å miste formen, og den surrealistiske fargekombinasjonen fremkaller både den fysiske realiteten til klippen og en drømmende tolkning av rommet. En fengslende komposisjon som inviterer betrakteren til å lytte til naturens musikk, føle vindens hvisking og reflektere over menneskets intime forbindelse med denne ville verdenen.