I dette livlige portrettet er tre tømmerhoggere fanget i full aksjon, omkranset av grove greiner på et sparsomt løvtrær, som likner klør mot den rolige blå himmelen. Hovedpersonen, iført en livlig gul vest og en jordfarget oransje kåpe, utstråler rå vitalitet mens han trygt sitter på en forgrenet grein, med øksen hevet i den ene hånden – en positur full av løfte om styrke og arbeidsinnsats. Hans bestemte blikk skjærer gjennom lerretet og skaper en sterk forbindelse til betrakteren. Nært ved står en ung skjorteløs gutt og en annen figur i dempede toner; deres nærvær tilfører dybde til scenen, trekker oss inn i arbeidet og samholdet mellom menn bundet til naturens ubarmhjertige krav. Bakgrunnen viser et fjellandskap under en rolig himmel, en skarp kontrast til de dynamiske skikkelsene i forgrunnen.

Maleriet er utført med rike, jordnære toner og en mesterlig bruk av klar-skjær (chiaroscuro), som skulpturerer muskuløse former og sprukket bark – teksturer så påtakelige at det nesten er mulig å kjenne den grove veden og smusset under neglene. Den diagonale komposisjonen av grenene skaper bevegelser som fører blikket oppover, samtidig som figurene er godt forankret. Goyas teknikk gir liv til denne rustikke scenen, med myke penselstrøk som toner ut i himmelen, og balanserer realisme med en nesten teatralsk dramatikk. Emotionelt resonnerer verket med motstandskraft og kameratskap, og vekker til live en tid hvor håndarbeid var både et edelt håndverk og et vitnesbyrd om menneskelig utholdenhet. Skapt på slutten av 1700-tallet reflekterer det opplysningstidens verdier om hardt arbeid, tilknytning til naturen og verdigheten i daglig slit. Det er en hyllest til de ydmyke arbeiderne, som får sin daglige innsats hevet til en heltemodig handling.