Dette maleriet viser en død kalkun som ligger utstrakt på en overflate med vingene lett løftet, nesten som fryst i et øyeblikk av verdig stillhet midt i uunngåelig forfall. Kalkunens fjærdrakt er malt med tykke, strukturerte penselstrøk som kontrasterer sterkt mot bakgrunnen av en vevd kurv i varme brune og gyldne toner som gir komposisjonen en varm dybde. Hodet, med sine bleke og kjøttfulle detaljer, står tydelig frem mot de mørke fjærene og de dype skyggene bak, noe som forsterker det dystre og alvorlige stemningsbildet. Goyas bruk av chiaroscuro forsterker det livløse uttrykket samtidig som det gir motivet en stille verdighet – en påminnelse om dødeligheten og en demonstrasjon av kunstnerens mesterlige lys- og skyggespill.

Komposisjonen er intim og dramatisk; kalkunen fyller det meste av lerretet og bringer betrakteren nær dette stille vitnet til livets skjørhet. Fargepaletten domineres av jordfarger og dype svarte toner, i kontrast til den bleke huden og den varme trebakgrunnen, noe som skaper en engasjerende visuell spenning. Verket reflekterer subtilt den turbulente historiske konteksten i Spania tidlig på 1800-tallet, hvor død og overlevelse var tett sammenvevd, og viser også Goyas interesse for hverdagsmotiver med filosofisk tyngde. I dette enkle, stille motivet fanger kunstneren noe dypt universelt – roen etter kampen og skjønnheten til og med i de mørkeste realiteter.