Etsingen kaster betrakteren inn i en scene med ekstrem brutalitet. Figurene, gjengitt med Goyas karakteristiske dramatiske stil, er forvrengt i stillinger som snakker om smerte og fortvilelse. Scenen utspiller seg under en tåkete, udefinert himmel, som forsterker følelsen av et øde landskap – kanskje konsekvensene av en forferdelig konflikt eller katastrofe. Figurene ser ut til å være ofre, kroppene deres er stilt opp mot de grove teksturene i den steinete grunnen eller det uklare vannet. De grove strøkene og de mørke tonene som kunstneren brukte, skaper en påtagelig atmosfære av lidelse; det er en scene som fanger råheten i menneskelig erfaring. Jeg er fascinert av den emosjonelle vekten; det er ikke bare en visuell representasjon, det er et ekko av angst som gjenlyder gjennom tiden.