Etsingen fører oss inn i et barskt, ubesmykket interiør, der en hard scene utspiller seg. Kvinnen dominerer komposisjonen, med ansiktet preget av en blanding av sinne og kanskje et snev av fortvilelse. Hun holder et lite barn, klar til å gi straff, med en tøffel hevet i hånden; barnets ansikt, selv om det er lite, forråder et snev av frykt, det forestående slaget. Figurene er gjengitt med grove, uttrykksfulle linjer som formidler en følelse av umiddelbarhet og rå følelser. Bak dem henger klesvask på en klessnor, en banal detalj som står i skarp kontrast til intensiteten i den sentrale handlingen. En knust keramikkrukke på gulvet tilfører et tragikomisk element; det er katalysatoren for dette hjemmedramaet.