Scenen utspiller seg i en romslig, dunkelt opplyst hall; selve luften virker tykk av uuttalt spenning. Komposisjonen er dominert av en lagdelt ordning, som retter betrakterens blikk mot de sentrale figurene. Sittende i forgrunnen er en person kledd i dystre klær, en høy, spiss hatt som skjuler ansiktstrekkene deres - et tydelig visuelt emblem for dommen.

En forsamling av figurer fyller scenen. Uttrykkene deres er vanskelige å skille, innhyllet i skygger, men holdningene deres formidler en påtakelig følelse av alvor og engstelse. Sollyset strømmer inn fra en usynlig kilde, og fremhever dramatisk de sentrale figurene og kaster lange skygger som fordyper følelsen av innestengthet. De dystre nyansene og spillet av lys og skygge forsterker dramaet, og skaper en skarp kontrast og gjennomsyrer scenen med en atmosfære av frykt. Det er elementer av både autoritet og underkastelse. Scenen er hjemsøkende; jeg kan nesten høre hvisking og føle vekten av de usynlige kreftene i spill.