Kunstverket fanger en ensom figur som sitter på et værslitt gjerde og betrakter et vidstrakt, åpent landskap. Scenen er gjengitt i en delikat, nesten sepiafarget palett, som gir det en følelse av nostalgi og stille kontemplasjon. Kunstneren bruker mesterlig strektegning for å definere trærnes teksturer, det grove gjerdet og de subtile detaljene i figurens klær. Komposisjonen er balansert, med mannen plassert litt utenfor sentrum, og trekker blikket over åkrene og mot den fjerne horisonten, og skaper en følelse av fredelig isolasjon og en dyp forbindelse med naturen. Spillet av lys og skygge i landskapet tilfører dybde og volum. Det er et bilde som fremkaller en følelse av lengsel, kanskje en refleksjon over livet, arbeidet eller den enkle skjønnheten i en landlig eksistens.