Dette selvportrettet er en intim refleksjon av en kunstner som er dypt engasjert i den kreative prosessen; lerretet er et vitne til sjelen til Vincent van Gogh. Maleriet viser hans unike teknikk, preget av energiske penselstrøk som gir liv til lerretet. Teksturen av malingen er håndgripelig, noe som trekker betrakteren nærmere, nesten som om det inviterer dem til å oppleve intensiteten av skapelsen. Van Goghs blikk er gjennomtrengende, en blanding av besluttsomhet og selvrefleksjon; han ser ut til å være både en skaper og en kontemplator, tapt i tanker mens han observerer sitt eget speilbilde.

Fargepaletten er tydelig van Gogh, med livlige blåtoner og varme røde nyanser som dominerer komposisjonen. Det blå i jakken hans står i vakker kontrast til de rike oransje nyansene i håret og skjegget hans, og skaper en dynamisk fargeinteraksjon som fanger betrakterens oppmerksomhet. Disse nyansene formidler en følelse av emosjonell dybde; det er som om kunstneren avdekker ulike aspekter av sin karakter gjennom den nøye utvalgte fargen. Historisk sett representerer dette selvportrettet ikke bare et øyeblikk i Van Goghs liv, men også en avgjørende periode i kunsthistorien der personlig uttrykk begynte å overskride tradisjonell representasjon, og dermed banet vei for modernismen på 1900-tallet.