I dette portrettet utstråler figuren en følelse av stille introspeksjon. Den lyse grønne bakgrunnen danner en levende kontrast til subjektets mørke klær. Van Goghs penselstrøk er dynamiske, men bevisste, og skaper en teksturert overflate som inviterer betrakteren til å komme nærmere. Hatten sitter lavt på mannens hode, og kaster et svakt skyggelag på hans ettertenksomme uttrykk; sideprofilen sier mye om hans karakter — en blanding av introspeksjon og avstand.

Kunstneren bruker en distinkt fargepalett dominert av dype grønnholdninger, blåtoner og subtile hudtoner. Denne bruken av farge er ikke bare for estetisk tiltrekningskraft, men fremkaller også en dypere følelsesmessig resonans, og transporterer betrakteren inn i karakterens psykologi. Når man ser på maleriet, er det en uomtvistelig følelse av forbindelse — Van Goghs evne til å fange essensen av menneskelig emosjon er håndgripelig. Historisk sett reflekterer dette verket den sosiale konteksten av slutten av 1800-tallet, hvor kunstnere som Van Gogh kjempet med moderne liv og personlige konflikter i kunsten sin. Dette er et vitnesbyrd om den varige betydningen av portretter i utforskning av menneskelig identitet og følelser.