I denne gripende scen kan man føle den friske høstluften, tykk av de mykt fallende bladene i bakgrunnen av en park. Duken pulserer med livlige penselstrøk der dristige grønne og rustbrune nyanser kolliderer; de skaper en symfoni av teksturer som minner om naturens siste åndedrag før vinteren. Dette øyeblikket fanger ensomheten til en skikkelse kledd i mørkt, som ser ut til å være ganske introvert mens han navigerer gjennom den intrikate dansen av trærne som ser ut til å svai ved hans side – nesten engasjert i en samtale med sesongens endring. "Hagen ved St. Pauls sykehus" tilbyr et personlig innblikk i kunstnerens psyke, og trekker betrakteren inn i en verden fylt med lengsel og refleksjoner.

Komposisjonen bruker mesterlig linjer som veileder blikket langs den svingete stien, og inviterer oss dypere inn i det fredelige landskapet. Van Goghs penselstrøk stråler av en følelse av hastverk, som om hvert strøk var et hjerte som slår, som forbinder den mørke figuren med det livlige men melankolske miljøet rundt. Lyskombinasjonen filtrerer gjennom trærne, og skaper lommer av opplysning; som kontrasterer med de mørke, teksturerte stammene, hver med forskjellige nyanser og intensitet. Maleriet resonnerer emosjonelt, og fremkaller en følelse av nostalgi og stille refleksjon, reagerer samtidig på artistens personlige kamper i en turbulent fase av hans liv. Skjønnheten i dette øyeblikket ligger ikke bare i den pittoreske innstillingen, men også i hvordan den klarer å oppsummere Van Goghs komplekse følelsesmessige tilstand i midten av turbulente endringer.