Dette portrettet fanger en ung jente med et mildt, nesten melankolsk uttrykk, hennes delikate trekk mykt opplyst mot en strukturert, lys bakgrunn som blander nyanser av blek grønn og krem. Kunstnerens penselstrøk er ømme og impresjonistiske, med myke kanter som ser ut til å løse figuren noe opp i atmosfæren, og gir scenen en eterisk kvalitet. Hennes lange brune hår faller naturlig nedover ryggen, og kontrasterer subtilt med det lyse stoffet i kjolen hennes, som er gjengitt med en følsomhet for lys og tekstur.

Komposisjonen er intim – nært fokusert på jentas profil og overkropp, og inviterer betrakteren inn i et stille øyeblikk av ettertanke. Den dempede paletten, dominert av jordtoner og myke pasteller, fremkaller en følelse av ro og nostalgi som føles både tidløs og dypt personlig. Det subtile spillet mellom lys og skygge forsterker den emosjonelle dybden, og antyder uskyld og introspeksjon. Historisk sett speiler denne stilen 1800-tallets tendens til å fange ungdommens flyktige følelser og naturlige skjønnhet, noe som gjør maleriet til et betydelig eksempel på et sensitivt portrett som feirer stille verdighet og naturlig eleganse.