Bildet viser en naken kvinne som hviler ved vannkanten, kroppen hennes ligger avslappet badet i varmt, mykt lys. Bakgrunnen domineres av mørke, høye siv og et rolig glitrende vann i det fjerne. Hennes gyldne hår og lyse hud skinner varmt på den rolige sanden. Komposisjonen leder blikket langs de myke kurvene på kroppen, og inviterer til stille kontemplasjon av natur og hvile, mens fjerne roere tilfører et subtilt innslag av bevegelse.

Kunstnerens teknikk kombinerer en jevn, nesten skulpturell modellering med flate fargeflater, noe som gir scenen et drømmende, lett surrealistisk preg. Fargepaletten er begrenset, men rik, med varme ferskentoner, grønne og dempede blå nyanser som minner om diffust ettermiddagslys. Emosjonelt formidler verket en følelse av fredelig ensomhet og ettertanke. Malt i 1921, reflekterer det tidligmoderne undersøkelser av menneskekroppen i naturlige omgivelser – en feiring av form og en meditasjon over stillhet i en raskt skiftende verden.