I denne fengslende litografien finner vi oss fordypt i en dyp følelsesmessig scene, som fanger øyeblikket av fortvilelse og skjønnhet som blir fremstilt av en fortvilet kvinne, som minner om Ofelia fra Shakespeares Hamlet. Mens hun kneler, iført en flytende kjole, uttrykker kroppsspråket hennes en dyp sårbarhet, forsterket av den eteriske sveipingen av hennes mørke kappe. Spenningen mellom figurene i bakgrunnen tilfører kompleksitet; de observerer henne i forskjellige tilstander av bekymring og nysgjerrighet, og trekker oss dypere inn i fortellingen. De steinbueformede elementene i omgivelsene rammmer inn denne tragiske framstillingen, noe som fremkaller en følelse av tidløshet og alvor som ekkoer gjennom tidene.

Visuelt sett er komposisjonen slående dramatisk. Delacroix bruker en monokromatisk palett, og benytter for det meste nyanser av svart, grått og hvitt som tilfører stykket en urovekkende kvalitet. De skarpe kontrastene forsterker den følelsesmessige virkningen, som gjør at kvinnens figur nesten fremstår som lysende mot den dystre bakgrunnen. Denne interaksjonen mellom lys og skygge forsterker ytterligere seerens følelsesmessige respons, og trekker oss inn i hennes stille bønn. Historisk har dette verket sin opprinnelse i romantikken, en tid hvor kunstnere søkte å formidle rå menneskelige følelser og den sublime kraften i naturen, den kvintessensielle uttrykksformen for lidelse og skjønnhet som resonnerer gjennom tidene.