I dette slående portrettet blir vi trukket inn i den introspektive blikket til en sittende figur, hvis uttrykk framkaller en kompleks blanding av kontemplasjon og melankoli. Hånden hans hviler tankefullt på haken, innrammet av en bakgrunn av vibrerende kobaltblått som perfekt kontrasterer med de varme røde og brune nyansene i klærne hans og bordet under. Det er et intimt øyeblikk, som om vi ved et uhell har snublet over en privat stopp i en travel verden. Den kunstneriske teknikken er dristig, med Van Goghs karakteristiske tykke penselstrøk; de ser nesten ut til å pulsere med energi, gi liv til scenen det samme som de avslører kunstnerens dynamiske teknikk. Detaljene er enkle, men dype, særlig det grønne løvet som delvis henger over bordet, som tilføyer et preg av naturlig fred midt i det livlige kaoset som gjennomsyrer verket.

Den følelsesmessige påvirkningen av dette stykket er ubestridelig; det finnes en følelse av tristhet sammenfiltret med skjønnhet, kanskje en refleksjon av subjektets indre turbulens. Malt i en turbulent tid av Van Goghs liv, fanger dette verket kampene for eksistens, samtidig som det feirer essensen av menneskeheten. Den historiske konteksten for dette verket, som kommer fra Van Goghs dype mentale helseproblemer, tilfører lag av betydning, og omdanner stykket til et varig symbol for kunstnerens introspektive dybde. Når du ser på det, kan du ikke unngå å føle en forbindelse, ikke bare med kunstneren, men også med det følelsesmessige landskapet han så levende skildrer.