I dette sjarmerende verket kan man ikke unngå å bli trukket mot sjarmen og varmen i en solfylt utendørsscene, fylt med latter og barndommens glede. Komposisjonen er livlig, men likevel myk og viser to elegant kledd kvinner, sannsynligvis omsorgspersoner eller familiemedlemmer, mens de spaserer med et leken lite barn som koser seg i en utsmykket vogn—en visuell omfavnelse av uskyld og moderlig kjærlighet. En glad, litt rampete hund løper ved siden av dem, og symboliserer vennskap og ungdommens bekymringsløse natur. Den frodige grønne vegetasjonen som omgir dem skaper en rik bakgrunn, mens sollyset siler gjennom bladene, og gir maleriet en følelse av liv og bevegelse.

Fargepaletten stråler av myke pasteller, med rosa og hvitt som dominerer klærne på de sentrale figurene, som står i kontrast til de rike grønne og brune nyansene i det naturlige miljøet. Dette harmoniske samspillet av farger vekker en følelse av ro, perfekt for en ideell dag i naturen. Fragonards penselstrøk er flytende og uttrykksfulle, og fanger på mesterlig vis teksturene—fra det flytende silket i kjolene til de delikate bladene på trærne. Den historiske konteksten av slutten av 1700-tallet, preget av aksept av fritid og familiær kjærlighet innenfor den fremvoksende middelklassen, beriker vår forståelse av hva dette verket representerer: en feiring av ømhet innenfor en ny sosial paradigme. Slike verk fra rokoko-perioden søkte ofte å fange følelser og erfaringer som overskrider ren skjønnhet, og dette stykket gjør nettopp det med bemerkelsesverdig finesse og eleganse.