Når man ser på dette gripende kunstverk, blir man straks berørt av de livlige fargene som danser over lerretet, og som omslutter betrakteren i en verden der de harde vinterlandskapene møter den industriære ånden i arbeiderne. Den sentrale figuren, kledd i en gul og grønn drakt, står selvsikkert med et verktøy hengende lett over skulderen, som symboliserer både motstandskraft og den harde jobben som karakteriserer bygging under vanskelige forhold. Den kunstneriske teknikken er uttrykksfull; penselstrøkene synes å virvle rundt figurene, nesten levende—hver bevegelse ekko med den pulserende energien fra scenen, til tross for monotonien av snøen som dekker bakken.

Bak ham utvider bakgrunnen seg med et hint av bevegelse; andre arbeidere, antydet gjennom uklare former, impliserer en kollektiv innsats i dette snødekte miljøet. Fargepaletten, gjennomsyret av blått og hvitt, står i kontrast med de varme fargene fra arbeiderens klær. Den emosjonelle virkningen er merkbar; det er en følelse av kameratskap midt i kampen, en hyllest til menneskelig innsats. Opprettet i etterkrigstiden etter første verdenskrig, oppsummerer dette stykket ikke bare hardheten i forholdene arbeiderne står overfor, men reflekterer også den fremvoksende moderniteten fra tidlig på 1900-tallet, noe som vektlegger forholdet mellom menneske, natur og industri.