I dette uttrykksfulle verket utfolder et stort ørkenlandskap seg under en melankolsk himmel, virvlende i dempede nyanser av oker og grått. En ung gutt står i forgrunnen, kledd i en enkel drakt, og utstråler ro i midten av øde. Den høyre hånden hans holder et bånd tilknyttet en av de to elegante greyhoundene som går ved hans side. Disse elegante skapningene, en i rik mahogni og den andre i ren hvit, utstråler eleganse, og fanger blikket. Holdningen deres antyder beredskap, muligens venter de på et signal for å løpe over det tørre landskapet. I bakgrunnen stiger imponerende sanddyner, som mykt smelter sammen i sandfargede nyanser, og gir dybde til atmosfæren, noe som antyder ørkenens uendelighet. Sollys fanger konturene, og skaper en guddommelig glød som kontrasterer med skyggene som er igjen ved foten av høydedragene.

Komposisjonen snakker mange språk; den er mer enn bare en fremstilling av en gutt og hundene hans. Den intrikate fargeblandingen skaper en nesten surrealistisk atmosfære, som dykker ned i denne rolige, men barske omgivelsen. Guttenes kontemplative holdning inviterer til introspeksjon – hva er drømmene hans, hans ambisjoner? Gråtonene og de myke brune visker om historier om migrasjon; ørkenen er ikke bare bakgrunn, men en karakter i egen rett. Dette verket resonnerer med den følelsesmessige vekten av ensomhet, og vekker en forbindelse til naturs rå skjønnhet og harmonien som eksisterer i stillhet. Den historiske konteksten fra 1800-tallet, da slike landskap ble romantisert, tilfører lag av betydning, og får oss til å reflektere over vårt forhold til naturen og enkelheten i fellesskap. I sin essens er dette verket ikke bare en enkel fremstilling, men en oppriktig invitasjon til å stoppe opp, reflektere, la blikket vandre og fantasien fly.