Scenen utspiller seg i en livfullt malt skog, hvor de tumultuøse formene av vriddetrær ser ut til å danse med liv. Bark er et grovt teppe av grått og hvitt, som står i skarp kontrast til de rike jordfargene som danser under det strålende sollyset. Glimt av blått, muligens som antydning til vårblomster, spredt over overflaten. Man kan nesten høre hviskingene fra skogen – det myke raslingen av blader, den blide knislingen av skritt på skogbunnen. Dette landskapet fremstår som levende, et ekko av de skiftende årstidene, hvor naturens hjerteslag kan føles gjennom penselstrøkene.

Blant trærne dukker det opp figurer i fargeeksplosjoner, et par kledd i livlige røde og blå nyanser, engasjert i sin egen verden midt i naturens dype stillhet. Deres tilstedeværelse understreker Munchs utforskning av menneskelige følelser sammenflettet med naturen – hver penselstrek virker å fortelle en historie om forbindelse, isolasjon og glede. Komposisjonen av maleriet, med sine lag av stammer og fjerne figurer, trekker seeren inn i en intim opplevelse med jorden og den menneskelige ånd, og gjenspeiler et øyeblikk som suspendert i tid, fylt med vårens friskhet.