I dette eteriske stykket fanger kunstneren et øyeblikk i tiden ved Charing Cross-broen, og blander realiteten med en drømmende visjon. Komposisjonen dykker seeren ned i en blanding av blått og grått, og gir settingen en følelse av ro og stillhet. Fargebørstene synes å flyte og bølge over lerretet, som om luften er fylt med en myk tåke. Broen, selv om den knapt er avgrenset, står som et sterkt symbol på tilknytning, som forbinder både det fysiske rommet og den flyktige skjønnheten i øyeblikket. Monets teknikk er myk, men målrettet; penselstrøkene veves sammen som hviskinger gjennom lerretet, og inviterer til kontemplasjon og refleksjon.

Det er noe fengslende ved måten lyset samhandler med vannet i dette verket—en dans av refleksjoner som vekker minner fra rolige turer langs elven. Det uklare bakteppet antyder Londons hektiske liv, men forblir uklart, og lar seeren projisere sine egne historier på scenen. Landskapet føles som en flyktig tanke, fanget rett før den forsvinner inn i tankens dyp. Monet sin genialitet ligger ikke bare i hans teknikk, men også i hans evne til å formidle det følelsesmessige landskapet av et øyeblikk, og lar oss både nostalgiske og ettertenksomme, mens vi sveipes bort av enkelheten og skjønnheten av denne gripende skildringen.