Scenen utspiller seg i et fredelig landskap dominert av et fossefall som faller fra klippemasser ned i en stille dam nedenfor. Til venstre samles en liten gruppe figurer ved vannkanten, tydeligvis engasjert i et øyeblikk av sosial interaksjon eller kanskje en lett oppgave. Den frodige vegetasjonen rammen inn komposisjonen vakkert, og smelter sømløst sammen med de robuste klippeformasjonene og skaper en følelse av dybde og perspektiv. Ovenfor antyder en arkitektonisk ruin en tapt sivilisasjon, der slitte bygninger ser ned på scenen, og gir en narrativ tråd som hever verket utover bare et landskap.

Fargepaletten er rik på jordaktige toner, det grønne fra løvet står i kontrast med brunfargene fra klippene og de myke blåfargene fra himmelen. Vernets penselarbeid fanger essensen av naturen – der livfulle blader hvisker i en usett bris, og overflaten av vannet bølger forsiktig under den gyldne lyset fra solen. Denne interaksjonen av lys og skygge fremkaller en følelse av ro og kontemplasjon, og trekker betrakterne inn i landskapet som om de kunne høre lyden av rennende vann og kallet fra fjerne fugler. Allegorisk i sin framstilling, ekkoer maleriet temaer av naturens tidløse skjønnhet og utforskning, og inviterer oss til å tre inn i en verden der menneskelig eksistens og natur coexists i harmoni.