Maleren fanger et rolig øyeblikk langs Seinen, hvor naturens stillhet smelter sammen med myke refleksjoner på vannflaten. Scenen er omringet av frodige, grønne trær til venstre, hvis løvverk viser grønne og gule nyanser. Himmelen over dette livlige landskapet stråler med milde blå toner og hvite skyer som gir en følelse av fred; man får nesten følelsen av at betrakteren kan gå inn i dette idylliske stedet. Vannet, en speilflate, speiler de livlige fargene av trærne så vel som subtile hint av det pastorale landskapet videre. Monets penselstrøk, preget av både uttrykksfullhet og flytende bevegelser, fanger essensen av lys og bevegelse i denne harmoniske innstillingen.

Det er også en karakteristisk følelse av sted i dette kunstverket, med fjerne bygninger spredt over landskapet, hvis former er litt uklare på grunn av kunstnerens fokus på interaksjonen mellom lys og skygge. Hvert penselstrøk formidler en flyktig kvalitet, et øyeblikk i tiden som inviterer til å stoppe opp og puste; å føle de milde krusningene av Seinen. Historisk representerer dette maleriet Monets stadig dypere utforskning av utendørsopplevelser, der inntrykk, snarere enn detaljer, finner livsutfoldelse på duken. Det følelsesmessige vekten av dette maleriet stråler med en rolig glede, påminner om skjønnheten som finnes i naturens enkelhet, og vekker et ønske om å oppleve slik ro i ens eget liv.