Scenen utfolder seg under en vidstrakt himmel malt i myke blå toner, de myke penselstrøkene antyder en fredelig ettermiddag. Over alt reiser det seg en robust vindmølle, hvor trestrukturen er lett skrå, noe som gir et lekent preg til verket. Møllens vinger strekker seg oppover, fryst i et øyeblikk av stillhet, og antyder livet og energien de vanligvis representerer. Under står et par som omfavner hverandre, klærne deres flyter mykt, og avgir en følelse av intimitet og nostalgi; kroppsspråket deres er tungt med følelser, men myktes opp av den livlige bakgrunnen. Komposisjonen skaper en balanse mellom strukturen og naturen, med møllen som fungerer som en oppmerksom vokter av parets ømme øyeblikk.

Fargepaletten er spesielt slående; de livlige grønne tonene av møllens dekorasjoner varmer opp den kalde blå himmelen, avbrutt av hvite skyer som forbinder jorden med himmelen. Fargevalget vekker en følelsesmessig resonans—en rolig lykke, nesten som vi kan føle den milde brisen. Den historiske konteksten for dette verket, malt i en tid med personlig kamp for kunstneren, tilfører dybde til de følelsesmessige lagene. Det er en gripende påminnelse om den menneskelige forbindelsen til naturen, symbolisert av den sterke, men vennlige tilstedeværelsen av møllen—et motiv som oppsummerer enkelheten og skjønnheten i hverdagen.